Trygd over landegrensene

Samfunnsviterne er tilknyttet Akademikerne og organiserer en stor gruppe ansatte i NAV.

I det følgende vil Samfunnsviterne gi uttalelser knyttet til to områder; Behovet for akademisk kompetanse som grunnlag for å tolke et komplekst regelverk, samt kommentarer til utvalgets forståelse av NAVs praksis på uføretrygd og eventuelle avvik.

Behovet for Akademisk kompetanse på EØS fagfeltet

Bakgrunnen for denne saken synliggjør viktigheten av riktig kompetanse blant NAVs ansatte og hvilke konsekvenser som i verste fall kan følge av mangel på sådan.

Kompetansebehovet er sammensatt, ikke minst krever det akademisk/samfunnsvitenskapelig kompetanse i de ulike leddene som behandler slike saker, på alle nivåer, også ute i enhetene.

Det er et rettsikkerhetsproblem dersom saksbehandlerne som iverksetter tiltakene ikke blir gitt tilstrekkelig kunnskap til å tolke regelverket korrekt. EØS og utenlandsfeltet er komplekst. For å sikre riktig praktisering av lovverket trengs det både tydelige avklaringer og akademisk kompetanse hos saksbehandlerne.

I tillegg til behov for riktig og god nok kompetanse etterlyser Samfunnsviterne at man gjennomgår interne prosesser for å gjøre samarbeidet mellom etatens ulike nivåer og direktoratet/ASD så hensiktsmessig som mulig.

For å hindre at feil i lovfortolkningen ikke fanges opp etterlyser Samfunnsviterne tydeligere kommunikasjon mellom saksbehandlerne på utenlandsfeltet i NAV og ASD knyttet til praksisendringer og avklaringer. Det synes å være et forbedringspotensiale vedrørende konsekvenser ved praksisendringer, samt potensiale for klarere retningslinjer for iverksetting av endringer.

EU-/ EØS-rett er et dynamisk felt og det er behov for Akademisk kompetanse generelt og juridisk kompetanse spesielt for å ivareta dette. I NAV jobbes det med å sikre kompetanse, denne jobben er langt fra sluttført.

Kommentarer til kapittel 8:

Kommentarer til utvalget sin forståelse av NAVs praksis på uføretrygd og hva som eventuelt avviker.

Samfunnsviterne støtter utvalgets vurderinger, men har følgende kommentarer;

1. Sammenlegging av trygdetid for å vurdere 20 års botid (8.11.2.6)

«Det generelle prinsippet i forordningens artikkel 6 om sammenlegging av tid, supplert med det generelle diskrimineringsforbudet i artikkel 4, tilsier imidlertid at trygdetid fra andre EØS-stater må regnes med når Norge har valgt å gjøre unntak fra kravet til fortsatt medlemskap i folketrygden for alle som har minst 20 års trygdetid, jf. folketrygdloven § 12-3. Denne bestemmelsen knytter positive rettsvirkninger (fritak fra kravet til fortsatt medlemskap) til 20 års trygdetid, og trygdeforordningen krever da som utgangspunkt at også trygdetid fra andre EØS-stater regnes med. Om mottakeren av uføretrygden velger å bosette seg i et tredjeland, antar utvalget dermed er uten betydning.»

Dagens praksis er at NAV ikke legger sammen EØS-trygdetid for å undersøke om en person har minst 20 års trygdetid.

Uføretrygd opphører når en person med en pro-ratisert uføretrygd flytter til et land Norge ikke har avtale med. I dag tolkes EØS-forordningens bestemmelser om sammenlegging slik at de ikke kan anvendes utenfor EØS-området.

Det må klargjøres om det skal legges til grunn trygdetid eller botid dersom NAV skal legge sammen «trygdetid fra andre EØS-stater». De fleste EØS-land har ikke bostedsbasert trygd.

1. Utenlandsk inntekt (8.11.2.5)

«Beregningsgrunnlaget for uføretrygden fastsettes på bakgrunn av pensjonsgivende inntekt i Norge og arbeidsinntekt i andre medlemsstater de fem siste årene før uføretidspunktet (opptjeningsperioden), jf. forskrift om beregning av uføretrygd etter EØS-avtalen § 2.»

Det bemerkes at det ikke er «arbeidsinntekt i andre medlemsstater» som er beregningsgrunnlaget, men det faktiske forholdet at bruker har hatt pensjonsgivende inntekt i utlandet.

Det som legges til grunn er at søker har pensjonsgivende inntekt i ett eller flere år i utlandet. Det faktiske beløpet som er opptjent av søkeren legges ikke til grunn.

2. Boks 8.16 - Eksempel på sammenlegging

At en person er bosatt i et EØS-land betyr ikke at denne personen er trygdedekket der. Det er ikke vanlig at botid utenfor Norden gir medlemskap både i helse og pensjonsdel.

Dersom man er trygdedekket kun i helsedelen av trygdeordningen for eksempel i Polen, blir denne perioden mest sannsynlig ikke bekreftet som trygdetid fra polske myndigheter i en P5000.

Personen blir følgelig ikke trygdedekket på uføretidspunktet i Polen, og oppfyller ikke vilkårene om forutgående medlemskap. Vi viser til § 2-9 i folketrygdloven som stadfester hva slags trygdedekning en har i Norge.

Dersom man har en periode der trygdedekning ikke gjelder jfr kapittel 12, blir denne perioden ikke godkjent som trygdetid når vi sender bekreftelse på trygdetid til utlandet (P5000).

3. Eksport av ung ufør – lovvalg /senter for livsinteresser og folketrygdloven

Unntaket for fri eksport av tillegget for unge uføre fremgår for Norges del av oppføring i vedlegg VI Trygd til trygdeforordningen.

Dersom en person med tillegget for unge uføre anses som ikke medlem etter folketrygdlovens regler, men lovvalget fortsatt peker på Norge jf. Art. 11 i Forordningen, er vår tolkning at denne personen fortsatt er bosatt i Norge og ytelsen eksporteres derfor ikke.

Vi viser til utvalgets vurdering i kapittel 4.

«Etter folketrygdloven § 2-1 regnes en person som bosatt i Norge, når oppholdet er ment å vare eller har vart i minst tolv måneder. Ved vurdering av bosted etter trygdeforordningen er oppholdets lengde bare ett av flere momenter i totalvurderingen. Det vil si at en person som skal oppholde seg i Norge i kortere tid enn tolv måneder, vil kunne regnes for å være bosatt i Norge etter trygdeforordningen, mens en som skal være her lenger enn tolv måneder ikke nødvendigvis regnes som bosatt i Norge. EU-domstolen har lagt til grunn at vedkommendes egen hensikt skal tillegges vekt. Dersom vedkommende selv har til hensikt å bosette seg her, kan altså hensikten telle mer enn oppholdets faktiske varighet.»

Kommentar til folketrygdlovens § 2-5

I NOU 2021:8 foreslås ingen endringer i folketrygdloven § 2-5. Vi mener imidlertid at det er behov for en justering i § 2-5 andre ledd. Dette er ikke knyttet til EØS-problematikk, men et mer generelt behov for å tilpasse loven til en moderne virkelighet.

I dag er det et krav om at medfølgende ektefeller til personer som nevnt i første ledd a eller b må være forsørget av denne personen for å være pliktige medlemmer av folketrygden, samt at de må være norske statsborgere.

I praksis gjelder bestemmelsen personer som før utreise bor og arbeider i Norge. Dersom disse medfølgende ektefellene skulle være så heldige å få beholde arbeidet sitt under utenlandsoppholdet, må de søke om frivillig medlemskap i folketrygden. Dette er en svært dyr og relativt dårlig løsning for personer som har norsk arbeidsgiver og som under hele utenlandsoppholdet er skattemessig bosatt i Norge. Arbeidsgiver betaler også arbeidsgiveravgift på vanlig måte for denne gruppen.

Bestemmelsen i gjeldende lov er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i den gamle folketrygdloven. Denne ble til i en tid da få kvinner var i arbeid. I dag har også diplomatenes ektefeller egen karriere, og de ønsker i stor grad å kunne beholde arbeidet under utenlandsopphold.

Gjeldende bestemmelser om medlemskap er til hinder for dette. Vi er kjent med at det er et problem for UD at mange ansatte ikke søker seg til utestasjoner, og at hensynet til familien – blant annet ektefellens arbeidssituasjon – er en vesentlig årsak til dette.

Videre har pensjonsreformen, som innebærer at ikke bare de 20 beste inntektsårene teller med ved beregning av pensjon, fått som konsekvens at det økonomiske tapet ved å ta ulønnet permisjon eller si opp arbeid i forbindelse med utestasjonering er blitt større enn det var tidligere.

Vi ber om at § 2-5 andre ledd endres, slik at medfølgende ektefeller til personer som nevnt i første ledd a og b beholder det pliktige medlemskapet selv om de ikke er forsørget av den utsendte, dersom den medfølgende arbeider for en norsk arbeidsgiver, eller er selvstendig næringsdrivende i Norge.

Vi ber også om at kravet om norsk statsborgerskap endres, slik at kravet for denne gruppen blir det samme som for ektefeller til en person som nevnt i første ledd bokstav c til e, altså at de må ha vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene.