Høringsinnspill fra Samfunnsviterne: NOU 2020: 15 Det handler om Norge — Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene.

Høringsinnspill fra Samfunnsviterne, 1. mars 2021.

Innledning

Utredningen vurderer hvilke utfordringer vi som samfunn møter i utviklingen av mer bærekraftigendistrikter i Norge fremover. Samfunnsviterne ønsker i sitt innspill å legge vekt på de mulighetene som ligger i å kombinere digitalisering med bærekraftige kompetansearbeidsplasser over hele landet; det vi har kalt fleksible arbeidsstedsordninger.

Utvalget legger i rapporten tre ulike scenarier til grunn for hvordan distriktspolitikken kan se ut i tiden fremover:

- Et godt og vakkert gamlehjem
- Velfungerende distriktsbyer med uttynnet omland
- Levende deler av et større norsk mangfold

Disse tre scenariene beskriver konsekvensene av ulike virkemidler i distriktspolitikken. Dette er ikke scenarier i faglig forstand, men snarere variasjoner over den basisframskrivningen fra SSB som legges til grunn for hele meldingen. Det er det tredje scenariet «Levende deler av et større norsk mangfold», som kan sies å beskrive den mest vellykkede politikken ifølge utvalget. Her beskriver utvalget hvordan hele landet kan og bør tas i bruk, og hvordan dette kan skje ved hjelp av nytenkning og smart bruk av teknologi. Det er med utgangspunkt i dette scenariet, og med to forutsetninger utvalget selv påpeker må være til stede for en vellykket strategi, at Samfunnsviterne vil basere sitt innspill.

1. Den digitale infrastrukturen er avgjørende for å bo og arbeide i distriktene

Utvalget merker seg også hvordan god digital infrastruktur gjør det mulig å utvide og styrke integrasjonen i bo- og arbeidsmarkedene, og hvordan fleksible arbeidstidsordninger med økt bruk av
hjemmekontor kan gjøre pendlingsområdene større.

2. Forsøk med flere desentraliserte enheter i statlige virksomheter for å oppnå økt statlig sysselsetting i distriktene

Ordningen med hjemmekontor har også vist at mange har faglige og sosiale behov for å jobbe sammen på en fysisk arbeidsplass, men at det ikke nødvendigvis er slik at veldig mange må jobbe på samme sted. Utvalget mener derfor at det bør etableres flere forsøk med desentraliserte enheter i statlige virksomheter.

Fremtidens arbeidsliv og tilgangen til kompetanse

Arbeidslivet er i rask forandring, det samme er bosettingsmønster og hva vi tenker at en arbeidsplass skal være. Generelt kan vi si at det savnes en større visjonær tankegang rundt fremtiden i distriktene: Eksempelvis vil virtuell realitet og chatbots (som baserer seg på ulike former for maskinlæring) som digitale verktøy, bli stadig viktigere fremover, og en av fordelene med disse verktøyene er at de kan brukes uavhengig av sted. Samfunnsviterne etterlyser nytenking og vilje til å ikke legge fortidens virkemidler til grunn for framtidens utfordringer. Digitale verktøy og erfaringer fra pandemien, sett i sammenheng med de demografiske og kompetansemessige utfordringene distriktene står overfor, inviterer derfor til nye virkemidler i utformingen av framtidens arbeidsliv. Det er derfor helt nødvendig å tenke utenfor boksen og komme opp med nye og kreative forslag til hvordan behovet for kompetansearbeidsplasser og bosetting i hele landet kan sees i sammenheng.

Samfunnsviterne har i den forbindelse valgt en innfallsvinkel vi har gitt merkelappen fleksible arbeidsstedsordninger. Utgangspunktet er at et fremtidig arbeidsmarked for kompetansearbeidsplasser i større grad kan og bør gjøres stedsuavhengig. Tidligere har man forsøkt utflytting av hele etater og virksomheter, med vekslende hell. I den senere tid, blant annet gjennom forsøk i Sametinget, har det vist seg at en desentralisert struktur også kan skapes ved bruk av digitale løsninger. Samfunnsviterne mener derfor at en utvidet tilgang til bruk av hjemmekontor samt utviklingen av «arbeidsplasshuber», fysiske kompetanseklynger samlokalisert på tvers av virksomhet, kan være løsningen på mange av de utfordringene som vi står overfor i årene som kommer på det distriktspolitiske området.

I fremtiden er det mulig og ønskelig å se for seg et arbeidsmarked som i større grad organiseres etter kompetansemiljøer snarere enn geografi. Dette skjer allerede i dag. Flere statlige regionale etater har nylig gått over fra geografi som organiserende prinsipp (dvs. at alle regioner gjør det samme) til funksjons- og faginndeling og landsdekkende oppgaver. Et slikt prinsipp er mulig å utvikle videre. I praksis betyr det at folk kan bo hvor de vil, på et sted som ikke nødvendigvis er det samme som arbeidsplassen. I noen tilfeller er det vanskelig å tiltrekke seg arbeidstakere med riktig kompetanse i distriktene, mens andre ganger kan problemet være at noen ønsker å flytte til, eller bli boende, på et mindre sted der de ikke finner en relevant jobb. Dette kan for eksempel være en utfordring for par hvor begge ønsker mulighet for karriereutvikling. Svaret på begge utfordringene kan være å frikoble arbeidsplassen fra nettopp sted. Andre fordeler med et mer differensiert bo- og arbeidsmarked, er mindre press på infrastrukturen rundt de store byene, og på lengre sikt med ringvirkninger også på boligmarkedet i pressområder.

Med erfaringene fra et år med korona finnes det mange studier som nettopp bekrefter at produktiviteten ikke går vesentlig ned på hjemmekontor. Et godt arbeidsmiljø og behovet for å møtes fysisk vil selvsagt fortsatt være til stede, men kanskje den nye normalen kan og bør være at dette i større grad kan tilpasses individuelt. Noen møter opp ofte eller alltid, noen møter opp sjelden, alle møtes av og til. Viktigheten av gode kompetansemiljøer på en fysisk arbeidsplass vil imidlertid også være der i fremtiden. Samfunnsviterne støtter derfor en utredning av tverrsektorielle «arbeidsplasshuber», lagt til ulike distriktssentra som alternativ til å flytte ut hele virksomheter.

Erfaringene vi har med hjemmekontor og mer fleksible løsninger er allerede prøvd ut i utstrakt grad under koronapandemien, og bør følges opp og ligge til grunn for utviklingen av et mer inkluderende og fleksibelt arbeidsliv også når samfunnet normaliseres. Samfunnsviterne har også spilt inn dette i revideringen av forskriften om bruk av hjemmekontor fra 2002. En mer standardisert bruk av hjemmekontor vil i tillegg til å spre kompetansearbeidsplasser over hele landet, også kunne senke terskelen for deltagelse i arbeidsmarkedet for de som i dag står helt eller delvis utenfor, og som av ulike grunner finner det utfordrede å møte opp på en fysisk arbeidsplass hver dag.

Fordelene ved økt bruk av hjemmekontor kan oppsummeres:

Styrket sosial bærekraft

  • Arbeidsstedsfleksibilitet må kombineres med arbeidstidsfleksibilitet
  • Ved å utvide standarden for hjemmekontor vil de som er utelukket fra det ordinære arbeidsmarkedet ha større mulighet for fleksibel deltagelse
  • Terskelen for å kunne jobbe i reduserte stillinger blir lavere for dem i randsonen av arbeidslivet
  • Mindre behov for å måtte møte opp på en arbeidsplass til fastsatt tid hver dag, vil redusere tidsklemma for mange familier, og slik sett muliggjøre mer fulltidsarbeid
  • Mer utjevning på boligmarkedet (på sikt)
  • Mer kreativ håndtering av aldring. Med mer fleksible ordninger kan eldre stå lenger i jobb

Miljø- og klimagevinster

  • Hjemmekontorløsninger vil minske behovet for transport og dermed presset på veiene inn til de store byene
  • På lengre sikt kan man tenke seg at behovet for store og ressurskrevende kontorlokaler vil bli mindre
  • Digitalisering vil indirekte minske behovet for arbeidsrelaterte reiser og dermed redusere arbeidslivets klimabelastning

Økt tilgang til kompetanse i hele landet

  • Øker potensialet for et mer fleksibelt arbeidsmarked når det kommer til utviklingen av kompetansearbeidsplasser. Man kan tenke seg tjenester i distriktene som i dag sliter med små fagmiljøer kan utvikles gjennom bruk av digitale plattformer som allerede har blitt normalisert under korona-pandemien, og slik tiltrekke seg arbeidskraft i en mye større radius
  • Arbeidsplasshuber kan tiltrekke seg kompetansearbeidsplasser på en mer dynamisk måte enn ved tradisjonell utflytting av hele virksomheter
  • Kompetente arbeidstakere som ønsker å bli boende, eller flytte til, distriktene har et mye større arbeidsmarked å orientere seg i

Tiltak

For å gjennomføre de ovennevnte forslagene, er det nødvendig med en kombinasjon av holdningsendringer, utbygging av fysisk infrastruktur, justering av forskrifter, bruk av
trepartssamarbeidet, og initiativer på tvers av kommunalt og regionalt nivå:

  • Normalisere bruk av fjernarbeid/ digitale verktøy
  • Revidere hjemmekontorforskriften
  • Sikre tilgang til nødvendig digital infrastruktur over hele landet
  • Oppfordre arbeidslivets parter om fleksibilitet knyttet til arbeidstids- og arbeidsstedsbestemmelser, stillingsutforming mv.
  • Kartlegge hva som skal til for å etablere kompetansehuber
  • Få oversikt over eventuelle lovavklaringer knyttet til sikkerhet og personvern mv.

Oppsummering

Bærekraftige lokalsamfunn er avhengig av kompetanse og næringsutvikling. I dag peker pilenee i feil retning, med fraflytting og kompetanseunderskudd mange steder i distriktene. Samfunnsviterne mener derfor at nye virkemidler muliggjort av den teknologiske utviklingen må tas i bruk. Mye av løsningen kan ligge i det vi kaller fleksible arbeidsstedordninger, samt utviklingen av kompetansehuber, der kompetansearbeidsplasser på tvers av sektor og område kan samlokaliseres. Med bedre digital infrastruktur og en holdningsendring i arbeidslivet, kan dette la seg realisere. enkle midler. Et mer stedsuavhengig arbeidsliv kan vise seg å styrke både den sosiale og miljømessige bærekraften, samt være en avgjørende faktor for å matche kompetansen med der behovet for den er størst, enten det er i bygd eller by.

Med vennlig hilsen
Gunn Elisabeth Myhren
Generalsekretær