Om forslag til nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger

Samfunnsviterne mener at

• Inntektsgrensen på 1G bør opprettholdes for deltakere i varig tilrettelagt arbeid (VTA) for å stimulere til arbeid og gi en viss uttelling for innsatsen. Bonusinntekten bør fortsatt regnes som pensjonsgivende inntekt i tråd med departementets syn.
  
  
• Det bør fortsatt være et toleransebeløp for uføretrygdede i ordinært arbeid, både for å stimulere til arbeid og for å unngå unødvendige hindringer for arbeid. Mange arbeidstakere har blant annet ulike tillegg som gir variasjoner i inntekt uten økt arbeidsinnsats. Det bør også være et stimulanse-element i ordningen som gjør at en liten innsats kan gjøres uten at det oppstår usikkerhet om reglene eller tap av ytelser.
  
  
• For mange uføre vil en eventuell restarbeidsevne være svært variabel. Bortfall av fribeløpet vil for mange kunne føre til at man på grunn av inntektsreglene i realiteten bare kan utnytte en stabil inntektsevne som gir forutsigbar inntekt. Det antas at mange uføre har variabel form, hvor det går greit å ta oppdrag og vakter i gode perioder, mens det i andre perioder med økt symptomtrykk eller mer behandling er vanskelig å arbeide. Dette gjør det vanskelig med fast tilsetting fordi arbeidsgiver ikke får tilstrekkelig forutsigbarhet for sin oppgaveløsning. Det er flest kvinner som er uføretrygdet og kvinner jobber i større grad i omsorgsyrker med ulike vakt- og tilleggsordninger. Muligheten for å ta vakter når formen tillater det, er det godt rom for i slike yrker.
  
  
• Argumentet om at fribeløpet gir trygd utover faktisk uføregrad, gjelder også ved foreslåtte modeller med redusert medregning av inntekt. Det er uansett snakk om svært lave beløp og hensynet til å stimulere til arbeid med minst mulig byråkrati bør veie tyngst. Dette gagner både samfunnet og den enkelte.

• Arbeidsdeltakelsen blant uføre økte bare marginalt etter uførereformen. Bare om lag 20 prosent av de med full uføretrygd har inntekt mellom 0,1 til 0,4 G. Dette skyldes i hovedsak at de som er uføre faktisk har mistet sin inntektsevne. Det kan også vise at det er vanskelig å finne egnet arbeid, med tilstrekkelig fleksibilitet og redusert arbeidsbelastning/tilstrekkelig lav og kanskje variabel stillingsprosent. Det er derfor viktig å ikke ha for store forventninger til utfallet av inntektsgrensereglene, men heller ikke endre dem slik at man gjør det vanskelig for de få som faktisk evner å ha en liten inntekt ved siden av sin uføretrygd.

• Det er uheldig å ha ulike inntektsregler for folketrygdens uføretrygd og tjenestepensjonsordningenes uførepensjon. Reglene bør så langt mulig være like og lette å forstå. Fortsatt harmonisering av regelverket er derfor viktig.

• Dersom man ser uheldige terskeleffekter i marginalskatten for arbeid utover fribeløpet, bør disse vurderes endret.

• Ordninger med omskolering til nytt og mer helsetilpasset arbeid, kan ha større effekt enn endringer i inntektsreglene.

• Vi er enig i at det må være en balanse mellom hensynet til å stimulere til inntekt og hensynet til at uføretrygden ikke skal kompensere for mer enn faktisk bortfalt inntektsevne. Den balansen er godt ivaretatt med et fribeløp på dagens nivå. Når tallene viser at de fleste av de få som har inntekt ved siden av full trygd ikke er på mer enn 10-40.000 i året, foreligger det ikke noen stor ubalanse mellom inntektsevne og uføregrad.

• Det bør fortsatt være slik at inntekt utover fribeløpet ikke fører til redusert uføregrad, kun redusert utbetaling.

• Det bør legges til rette for at redusert utbetaling skjer så samtidig som mulig med utbetalt inntekt, slik at det ikke trekkes uførepensjon, utover en samlet etter-revisjon, i det påfølgende inntektsåret.

• Samfunnsviterne er bekymret for en utvikling med økende fattigdom og ulikhet i samfunnet. Det må utvises stor varsomhet med å gjennomføre regelendringer som rammer de med svakest økonomi og svakest posisjon i arbeidslivet slik at denne uheldige utviklingen forsterkes.

• Samfunnsviterne ønsker ikke at friinntekten skal reduseres fra dagens nivå. Vi ønsker en variant av modell C, med fribeløp på 0,4 G og deretter halv reduksjon opp til 1,2 G. Dette opprettholder arbeidsinsentivet for de helt uføre og øker arbeidsinsentivet for de delvis uføre. Målet om økt arbeidsinsentiv er da oppfylt.

Departementet har lagt fram fire modeller med sikte på å styrke insentivene til arbeid og samtidig ivareta andre hensyn:

1. Beholde dagens fribeløp på 0,4 G
2. Modell a Halv reduksjon opp til 1 G
3. Modell b Halv reduksjon opp til 1,2 G
4. Modell c Fribeløp på 0,1 G og halv reduksjon opp til 1,2 G

Blant helt uføre som også har pensjonsgivende inntekt, har om lag 80 prosent inntekt under 0,8 G. De fleste som har inntekt, har mellom 0,1 og 0,4 G. Blant gradert uføre som også har pensjonsgivende inntekt har om lag 90 prosent inntekt over 0,8 G.

Samfunnsviternes vurdering av de foreslåtte modellene

Med bakgrunn i at de få som er i arbeid med full uføregrad har inntekt mellom 0,1-0,4 G synes det mot sin hensikt å redusere arbeidsinsentivet for inntekt opp til 0,8 G.

Modellen er gunstigere for delvis uføre, men reduserer lønnsomheten for helt uføre.

Med utgangspunkt i at det er de med gradert uføreytelse som har størst restarbeidsevne, kan det anføres at det er logisk å øke arbeidsinsentivet for denne gruppen, men det bør gjøres uten å ramme de helt uføre.

Med tanke på at det er de helt uføre som har dårligst økonomi og størst behov for en liten tilleggsinntekt, synes det urimelig å redusere arbeidsinsentivet for denne gruppen. Det må også ses hen til at mange i denne gruppen kan ha en liten restarbeidsevne som ikke er utnyttbar fordi den er liten og/eller ustabil og variabel.

En videreføring av dagens modell har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Modellforslag a) vil på usikkert grunnlag gi en mindreutgift for uføretrygd fra folketrygden på om lag 310 mill. kroner,

modellforslag b) vil gi en mindreutgift på om lag 250 mill. kroner, mens modellforslag c) vil være tilnærmet kostnadsnøytralt.

For uførepensjon fra Statens pensjonskasse er modellforslag a) anslått å gi en mindreutgift på 4,1 mill. kroner, modellforslag b) er anslått å gi en mindreutgift på 3,9 mill. kroner og modellforslag c) er anslått å gi en mindreutgift på 2,6 mill. kroner.

Forslagene vil også ha økonomiske effekter for kommunene. På usikkert grunnlag antas konsekvensene for kommunene å være i samme størrelsesorden som for Statens pensjonskasse.

Samfunnsviterne vil peke på at uføre og barn av uføre er overrepresentert i den økende gruppen fattige i Norge.

Vi er negative til en omlegging av inntektsreglene som rammer de som har minst.

Hensynet til å stimulere til arbeid og gi den enkelte uttelling for arbeidsinnsats til tross for store helseutfordringer, bør veie mye tyngre enn millimeter-rettferdighet i vurderingen av om en som kommer inn i uføreordningen med uten restarbeidsevne får en liten overkompensasjon.

Helt uføre kommer uansett dårligst ut i alle rettferdighets-konkurranser; de har dårligst helse, store utgifter til medisiner og behandling, dårligst opptjening av alderspensjon, ingen feriepenger, ingen rett på AFP, minst sjanse for å komme i inntektsgivende arbeid, minst mulighet til å komme ut av fattigdom og økonomiske vanskeligheter.

Anslagene over mindreutgifter for folketrygden og tjenestepensjonsordningene bekrefter at modellforslagene rammer dem som har minst fra før.

Direkte tap av trygd fra første inntjente krone, vil virke svært demotiverende for arbeid. Selv om inntekten isolert sett kan være høyere enn trygdeytelsen som faller bort, er det også periodiseringsproblemer som gjør at trekket i trygd kan komme lenge etter at inntekten er forbrukt.

Den økonomiske situasjonen blir dermed uforutsigbar og hindringen for arbeid øker. Dersom fribeløpet bortfaller, er beskjeden til de uføre at deres innsats ikke er ønsket.

Samfunnsviterne ønsker ikke at friinntekten skal reduseres fra dagens nivå. Vi ønsker en variant av modell C, med fribeløp på 0,4 G og deretter halv reduksjon opp til 1,2 G.

Dette opprettholder arbeidsinsentivet for de helt uføre og øker arbeidsinsentivet for de delvis uføre. Målet om økt arbeidsinsentiv er da oppfylt. 

Hjelpemidler

For rett til hjelpemidler foreslår Arbeids- og sosialdepartementet å videreføre kravet om at uføretrygdede må sannsynliggjøre en inntekt som gjør at uføretrygden vil bli redusert.

Det vil si at minimumsinntekt på 0,4 G for å få rett til hjelpemidler i ordinært arbeid videreføres med dagens ordning, mens det oppheves med modell a) og b).

Med modell c) vil kravet til minimumsinntekt for rett til hjelpemidler i arbeid reduseres fra 0,4 G til 0,1 G.

Stønad til hjelpemidler i arbeid har også som formål å hindre utstøting fra arbeidslivet, skape et mer inkluderende arbeidsliv, og bidra til at personer med funksjonsnedsettelser skal ha muligheter til deltakelse i arbeidslivet på linje med andre samfunnsborgere.

Hjelpemidler og tilrettelegging kan føre til at flere kommer i arbeid, samt redusere sykefravær.

Departementet viser til at kravet om å sannsynliggjøre at inntekten vil overstige fribeløpet ikke praktiseres veldig strengt i dag og det er dermed ikke grunn til å tro at det vil tilkomme mange nye søkere til ordningen.

Utlånte hjelpemidler skal leveres tilbake til hjelpemiddelsentralen når vilkårene ikke lenger er oppfylt. Det er derfor ikke grunn til å tro at redusert krav til minimumsinntekt for rett til arbeidshjelpemidler gir merutgifter av betydning.

På denne bakgrunn foreslår Samfunnsviterne at kravet til minimumsinntekt bortfaller for alle grupper eller settes til 0,1 G slik det foreslås for modell c.

Dersom det sannsynliggjøres at et hjelpemiddel kan sette en søker i stand til å komme inn i inntektsgivende arbeid eller beholde en deltidsstilling, bør dette forsøkes inntil det eventuelt viser seg at arbeidsforsøket ikke lykkes.

Spesielt for unge mennesker med liten tilknytning til arbeidslivet vil det være vanskelig å anslå i hvilken grad man kan lykkes med arbeidsforsøk.

Et forsøk med lite omfang innledningsvis, kan over tid vise seg mulig å utvide. Enhver slik mulighet til å komme inn i arbeidslivet bør støttes av samfunnet og det bør ikke være tilgangen på hjelpemidlene muligheten skal falle på.

Det er ingen grunn til at det skal være restriktivt når det ofte kan være helt avgjørende.

Når det gjelder bil er det mer og mer nødvendig for mange, også eldre arbeidstagere, for å komme i jobb eller stå i jobb siden kollektiv transport ofte er en hindring både av mentale og fysiske årsaker.

Navs rutiner bør også avbyråkratiseres. Dagens prosedyrer er for tids- og arbeidskrevende. Sysselsettingsutvalget pekte også i sine rapporter på behovet for at nødvendige og hensiktsmessige hjelpemidler blir lettere tilgjengelige.

Kravet til minimumsinntekt på 1G bør bortfalle også for VTA-deltakere da dette er en gruppe som har stort behov for å beholde og mestre sitt arbeid.

Kravet til minimumsinntekt på 1G for stønad til bil kan eventuelt opprettholdes, men det bør jobbes videre med alternative ordninger som sikrer hensiktsmessig transport slik at mangelen på transport ikke er til hinder for å komme i arbeid.

For den som står utenfor arbeidsmarkedet, er hindringene mange; kanskje mangel på både kompetanse og erfaring, lite å vise til, lav selvfølelse, fysiske og psykiske helseutfordringer, etc.

Derfor er det viktig at det som ikke må være vanskelig, ikke gjøres vanskelig. Transport er viktig for alle, men kan også være helt avgjørende for å kunne komme ut i arbeid.

De senere årene har det kommet nye ordninger som sikrer nødvendig transport, for eksempel til eldre (rosa busser i Oslo).

Akkurat på transportsiden er det kanskje på tide å tenke litt nytt og kreativt i kommunene om hvordan dette kan løses for funksjonshemmede for å sikre smidig og pålitelig transport. TT- transport er for eksempel en veldig ustabil ordning som ikke gir funksjonshemmede rett til å komme tidsnok på jobb.