Et forbedret pensjonssystem

 

Samfunnsviterne legger til grunn at hovedprinsippene i pensjonsreformen må ligge fast over tid for å sikre et robust og forutsigbart pensjonssystem.

Slik det også framgår av Pensjonsutvalgets mandat, mener vi at det på enkelte punkter er behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet for å sikre måloppnåelsen og pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft.

Pensjonssystemet må også ses i sammenheng med samfunnets og arbeidslivets langsiktige behov for arbeidskraft og kompetanse, samt borgernes behov for økonomisk trygghet i alderdommen.
I den grad det er mulig, må pensjonssystemet også utformes slik at det ikke fører til økende ulikhet mellom grupper.
Samfunnsviterne er bekymret for økende ulikhet og fattigdom og er derfor svært opptatt av de samfunnsmessige konsekvensene av endringer i folketrygdens alderspensjon.
Ulikhet er destabiliserende for samfunnsstrukturen og den sosiale stabiliteten som er en forutsetning for tilliten mellom borgerne og myndighetene, og mellom de ulike delene av befolkningen.
Dette er et perspektiv som ikke er hensyntatt i rapporten eller utvalgets diskusjoner om den sosiale bærekraften i ordningen, men som bør ligge som et absolutt premiss for arbeidet med videreutvikling av folketrygdens alderspensjon.

Levekårsundersøkelsen fra 2021 viste at 21,2 prosent av befolkningen tilhører en husholdning som ikke kan klare en uforutsett utgift.
I etterkant har prisnivået på lån, drivstoff, mat og strøm økt voldsomt. En ny rapport fra SIFO fra august 2022 viser at 130.000 husholdninger, eller 5 prosent, befinner seg i alvorlige økonomiske vanskeligheter.

Ytterligere 280.000, eller elleve prosent, sliter økonomisk. Dette er en dobling fra året før. Det framgår videre av rapporten at 35 prosent av husholdningene i Norge er i en utsatt posisjon økonomisk.
Andelen økonomisk trygge hushold har det siste året falt fra to tredjedeler til i underkant av 50 prosent for første gang siden SIFO begynte å måle økonomisk trygghet. Rapporten snakker om matfattigdom, et begrep vi i liten grad har forholdt oss til i Norge i de senere årene.

Tallene viser nå at så mange som 45 prosent av de dårligst stilte dropper måltider på grunn av strømprisene og mange er avhengig av matutdeling. Dette er en svært alvorlig utvikling i retning av tiltagende fattigdom og fortsatt økende ulikhet.

Situasjonen må håndteres på ulike måter, men i sammenheng med denne høringen er økning av nivået på garantipensjonene til over fattigdomsgrensen et åpenbart og målrettet tiltak.
Samfunnsviterne stusser over at utvalget synes å mene at heving over fattigdomsgrensen ikke er målrettet tiltak mot eldrefattigdom i det den positive korrelasjonen mellom fattigdom og inntekt under fattigdomsgrensen må antas å være nærmest fullstendig.

Samfunnsviterne er også kritisk til at kunnskapsgrunnlaget som har inngått i NOU 2022:7 forholder seg til Perspektivmeldingen og Sysselsettingsrapportene fra Holdenutvalget, uten at teknologiutviklingen og hvordan digitalisering vil påvirke behov for arbeidskraft i fremtiden er vurdert.

Det er stor oppmerksomhet knyttet til demografiutviklingen uten at denne i tilstrekkelig grad er vurdert opp mot verdiskapning. Dersom verdiskapningen opprettholdes på samme nivå med færre arbeidstakere, faller mye av grunnlaget for å øke pensjonsalder bort.

En stor andel av Samfunnsviternes medlemmer er kvinner som arbeider i velferdsstatens førstelinjer, blant annet i barnevernet og i Nav. Dette er yrker med høyt tempo, hardt arbeids- og produksjonspress, hyppige omorganiseringer, underbemanning og tett og ofte belastende nær kontakt med mennesker i vanskelige livssituasjoner.

Dette innebærer for mange stor slitasje og emosjonell belastning som gjør det vanskelig å opprettholde yrkesaktiviteten i svært lange karrierer.

På grunn av lang utdannelse kommer også våre grupper senere ut i arbeidslivet enn mange andre, noe som også bidrar til lavere opptjening i folketrygden.

Samfunnsviterne mener det er for tidlig å konkludere med at insentivsystemet i den nye folketrygden ikke virker.

De årskullene som fram til nå har tatt ut pensjon har i liten grad vært berørt av effektene av levealdersjustering. For hvert årskull øker effekten og det er uheldig å gjøre ytterligere innstramminger i pensjonsordningen nå før vi har bedre grunnlagt for å vurdere effekter og konsekvenser over tid for dem som rammes mest av de endringene som er innført med pensjonsreformen.

Samfunnsviterne mener at endringer i velferdsordningene alltid må vurderes samlet, ikke hver ordning isolert og gjerne med forutsetninger om at andre ordninger supplerer og kompenserer, uten at man har sikkerhet for at ordningene virker eller at den samlede effekten er formålstjenlig og tilstrekkelig.

Når for eksempel spørsmålet om nivået på garantipensjonen legges bort med henvisning til at bostøtte er en mer målrettet støtteordning for de vanskeligst stilte, uten at det foreligger mandat til å utforme et helhetlig stønadssystem, og åpenbart uten kjennskap til hvor dårlig bostøtteordningen fungerer for den aktuelle gruppen, gis det anbefalinger som ikke er tilstrekkelig fundert i realitetene.
Grunnlaget for å konkludere med at nivået er sosialt bærekraftig er dermed ikke til stede.

Samfunnsviterne vurderer også at utvalgets anbefalinger i for stor grad baserer seg på forutsetningen om at økonomiske modeller som går opp, automatisk vil gi løsninger som går opp i virkeligheten.
Folketrygdens alderspensjon kan og bør bygge på politiske målsetninger, men må samtidig korrigeres for at virkeligheten er kompleks og at de menneskene som skal ivaretas av ordningen ikke har sammenfallende behov, de samme ressursene eller like forutsetninger for å leve og arbeide i samsvar med ideelle økonomiske modeller.

Samfunnsviterne mener at alderspensjonen må utformes basert på realistiske forutsetninger om at arbeidstakerne ikke er en ensartet gruppe, men svært ulike mennesker med ulike yrker, ressurser, helse og muligheter for å få eller beholde arbeid i høy alder.

Folketrygden skal ivareta mange hensyn og behov som må avveies mot hverandre på en balansert måte som ikke bare hensyntar arbeidsinsentivet, men som også baserer seg på at alderspensjonens primære kjerneoppgave er å sikre en anstendig inntekt for eldre som ikke er i arbeid.

Det er positivt å ha et pensjonssystem som stimulerer til arbeid, men Samfunnsviterne mener det ikke er sosialt bærekraftig å strekke insentivtanken så langt at selve formålet med alderspensjonen svekkes ytterligere.

Samfunnsviterne har med dette utgangspunktet følgende kommentarer til Pensjonsutvalgets konkrete forslag til endringer av folketrygdens alderspensjon:

 

Nivået på garantipensjonen må heves til å minst tilsvare fattigdomsgrensen. Systemutfordringer som eventuelt oppstår som en konsekvens av dette i samsvar med Pensjonsutvalgets uttalte bekymringer, må løses på andre måter enn ved å holde de dårligst stilte pensjonistene nede på et nivå under eksistensminimum.

 

Utvalgets utgangspunkt om at heving av garantinivået vil gi for flatt pensjonssystem, men for lite uttelling for dem med lange karrierer kan løses på andre måter, for eksempel gjennom å øke opptjeningen av inntektspensjon.

 

Samfunnsviterne mener også at fokuset på de relative forskjellene mellom grupper av pensjonister er overvurdert. Dersom de med inntektspensjon opplever å få for lite pensjon, får de ikke mer pensjon av at noen andre får enda mindre. Ingen kan betale strømregningen med gleden over at det finnes dem som heller ikke har til maten.

 

Nivået på garantipensjonen må vurderes isolert fra inntektspensjonen slik at den har et nivå som er et anstendig og realistisk minimum, som det går an å leve av og som bygger på selve formålet med alderspensjonen og velferdspolitisk anstendighet.

 

Deretter kan det vurderes om inntektspensjonen i seg selv eller relativt sett er for lav og hva man kan gjøre med det. Myndighetene har forpliktet seg til å jobbe for å hindre fattigdom. Det er en forpliktelse det ikke er tilstrekkelig å snakke fint om, men som må nedfelles i konkret politikk og konkret utforming av velferdsordningene.

 

Folketrygdens alderspensjon er en grunnsten i velferdsordningene og kan dermed ikke utformes uten at hensynet til å hindre fattigdom tillegges betydelig vekt. En beslutning om at garantipensjonen skal ligge under fattigdomsgrensen er i direkte motstrid med folketrygdens formål og internasjonale forpliktelser til å hindre fattigdom.

 

Samfunnsviterne er skeptisk til heving av grensen for tidlig uttak av alderspensjon og mener det må ses nærmere på de sosiale effektene og hvordan de som tar ut pensjon med samtidig avslutning av yrkesaktiviteten skal klare seg.

 

Hvis disse i realiteten vil være henvist til å søke uføretrygd eller sosialhjelp er de ikke i målgruppen for insentivpolitikken. Det bør i så fall vurderes hvordan denne gruppen skal sikres en rimelig inntekt fram til nådd normalder, for eksempel om vilkårene for uførepensjon må justeres noe for de eldste.

 

Samfunnsviterne er også bekymret for at heving av aldersgrensene kan medføre at flere faller ut og mister retten til AFP, noe som medfører betydelig lavere samlet pensjonsnivå livet ut.

 

En slik endring i laveste uttaksalder kan ikke gjennomføres uten en helhetlig gjennomgang av alle ordninger, for eksempel slik at AFP-ordningen endres på den måten at all opptjening er i behold ved fratreden før uttak.

 

Samfunnsviterne er svært negativ til forslaget om å heve aldersgrensen for rett til garantipensjon fra 67 år. For den gruppen som mottar garantipensjon må det antas at en potensiell insentiveffekt oppveies av faktisk manglende evne og mulighet til å stå i arbeid etter fylte 67 år.

 

Samfunnsviterne mener at det er naturlig og ventelig at mange vil være ute av stand til å beholde eller skaffe seg arbeid etter fylte 67. De som faktisk klarer å stå i arbeid vil likevel ha muligheten til å opptjene inntektspensjon og med de lave garantinivåene er insentiveffekten fullstendig intakt uten å heve aldersgrensen.

 

Normene for pensjoneringsadferd bør etter Samfunnsviternes syn endres på andre måter enn ved å endre aldersgrensene i alderspensjonen. Mye kan fortsatt gjøres for at eldre arbeidstakere skal klare å stå lenger i arbeid, blant annet gjennom oppdatering av kompetanse, økt mulighet for alternative oppgaver og ikke minst gjøre eldre arbeidstakere mer velkomne i arbeidslivet.

 

Mye gjenstår i arbeidet med å skape et mer fleksibelt og inkluderende arbeidsliv hvor alle gis mulighet til å delta og bidra. Holdningene til eldre arbeidstakere og et stadig økende krav til effektivitet og produktivitet er kanskje av større betydning for normdannelsen enn aldersgrensene for uttak.

 

Samfunnsviterne støtter ikke årskullsspesifikke garantinivåer.

 

Alderspensjonen til uføre må skjermes fullt ut for levealdersjustering.

 

Uføre må gis opptjening av alderspensjon fram til overgang fra uføretrygd til alderspensjon ved fylte 67 år eller eventuelt til ny normalder.

 

Samfunnsviterne mener levealdersjusteringen blir for hard for yngre årskull og at den må vurderes på nytt basert på utviklingen i arbeidsmarkedet, arbeidstilbudet for seniorer, helseutvikling og faktisk mulighet til å omsette all økt levealder til arbeid.

 

Samfunnsviterne mener levealdersjusteringen blir for hard for yngre årskull og at den må vurderes på nytt basert på utviklingen i arbeidsmarkedet, arbeidstilbudet for seniorer, helseutvikling og faktisk mulighet til å omsette all økt levealder til arbeid. Samfunnsviterne mener det er viktig å ha et pensjonssystem som legger til rette for arbeid, men at dagens system har gått for langt i form av å legge hele ansvaret på enkeltindividet.

Dersom aldersgrensene for alderspensjon endres, må aldersgrensene for andre inntektssikringsordninger endres tilsvarende i samsvar med Pensjonsutvalgets innstilling.

Samfunnsviterne mener det er to grep som kan forbedre folketrygdens alderspensjon og gjøre den mer oppdatert og bedre tilpasset et arbeidsliv i rask endring og med tiltagende behov for kompetanse:

• Det må gis pensjonsopptjening for utdanning og etter- og videreutdanning. Pensjonsopptjening tidlig i karrieren har stor effekt for samlet pensjonsnivå. Arbeidstakere med lang utdanning kommer senere i gang med sitt yrkesliv og taper på bortfallet av besteårsregelen i ny folketrygd. I et moderne, fleksibelt arbeidsliv og i et moderne, fleksibelt og arbeidsstimulerende pensjonssystem må utdanning anses å være en integrert del av yrkesaktiviteten. Pensjonsopptjening for etter- og videreutdanning er nødvendig for å stimulere til dette. Kompetanse er et bedre og mer bærekraftig arbeidsinsentiv enn å true med fattigdom.
• Det må gis pensjonsopptjening for inntekter over 7,1G.