Samfunnsviternes innspill til Pensjonsutvalget

Samfunnsviterne legger til grunn at hovedprinsippene i pensjonsreformen må ligge fast over tid for å sikre et robust og forutsigbart pensjonssystem.

Slik det også framgår av Pensjonsutvalgets mandat, mener vi at det på enkelte punkter er behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet for å sikre måloppnåelsen og pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft.

Pensjonssystemet må også ses i sammenheng med samfunnets og arbeidslivets langsiktige behov for arbeidskraft og kompetanse, samt borgernes behov for økonomisk trygghet i alderdommen.

I den grad det er mulig, må pensjonssystemet også utformes slik at det ikke fører til økende ulikhet mellom grupper.

Med dette utgangspunktet ønsker vi å gi noen innspill til Pensjonsutvalgets arbeid med å gjennomgå og evaluere pensjonsreformen.

Folketrygdopptjening for utdanning og inntekt over 7,1G

Samfunnsviterne mener det er på høy tid å gi folketrygdopptjening for utdanning.

Folketrygden skal gi insentiver for arbeid, men kan og bør også gi insentiver for utdanning, dels fordi utdanning er viktig for arbeid, og dels fordi arbeidstakere med høy utdanning har investert mye tid og penger på å bygge kompetanse til samfunnets beste og samtidig gått glipp av tilsvarende tid til opptjening av rettigheter i folketrygden.

Etter pensjonsreformen har kompensasjonen for investert tid som lå i besteårsregelen falt bort.

Samfunnsviterne foreslår at det gis folketrygdopptjening for utdanning og at det vurderes i hvilken grad det er mulig å heve taket for inntektsgrunnlaget fra 7,1G.

Livslang læring er helt nødvendig for omstillingen av økonomien og næringslivet i Norge, for å løse oppgavene med færre i arbeidsfør alder, og for å møte store samfunnsutfordringer som bærekraft, miljø og klima.

Å stimulere til utdanning og etter- og videreutdanning er like viktig som å stimulere til arbeid isolert sett. Bygging og vedlikehold av kompetanse er en forutsetning for arbeid, utvikling av oppgaveløsningen og den innovasjonen samfunnet og næringslivet trenger.

Framover i tid må det påregnes at større deler av arbeidsstokken i økende grad må bruke tid på etterutdanning og et moderne folketrygdsystem bør legge til rette for å stimulere til dette.

Opptjening av alderspensjon under ulike former for utdanning vil helt klart støtte opp under målene med pensjonsreformen og er en videreutvikling av innretningen av pensjonssystemet som vil bidra til å sikre måloppnåelsen.

Harmonisering av aldersgrenser og muligheten for opptjening av alderspensjon i folketrygden

Samfunnsviterne ber om at Pensjonsutvalget framhever disharmonien mellom aldersgrensene i arbeidslivet og folketrygdens mulighet for å fortsette opptjeningen av alderspensjon til fylte 75 år. Aldersgrensene bidrar til å motarbeide målene med pensjonsreformen.

Et rimelig forhold mellom alderspensjonsnivået til uføre og arbeidsføre

Utvalget skal i henhold til mandatet også vurdere konkrete løsninger som kan sikre et rimelig forhold mellom alderspensjonsnivået til uføre og arbeidsføre.

Indikatorproblematikken er betydelig i sammenligningen mellom arbeidsføres og uføres alderspensjon. Pensjonssystemet er etter pensjonsreformen fragmentert, sammensatt og i betydelig grad individualisert, både i forhold til opptjening og uttak. Samfunnsviterne mener at betydelige utfordringer med hva som kan sammenlignes, må innebære en tilsvarende forsiktighet med å basere inngripende forslag på disse sammenligningene.

Da departementet i 2019 foreslo å fjerne skjermingen for levealdersjustering i uføres alderspensjon for de kullene som er født i 1954 og senere, var Samfunnsviterne skeptisk både til løsningen og begrunnelsen for denne.

Det ble ved innføring av nytt pensjonssystem vurdert at de uføre ikke kunne gå over til alderspensjon ved fylte 62 år fordi dette ville gi for lave pensjonsnivåer til en gruppe som ikke kan stå i jobb.

Da blir det også urimelig å sammenligne de uføre med de arbeidsføre som frivillig tar ut pensjon fra 62 år.

Dersom man skal foreta en sammenligning av arbeidsføres og uføres alderspensjon og vurdere hva som er rimelig i forholdet mellom dem, er det flere forhold som må tas i betraktning:

Det er allerede i 2011 lagt til grunn at det er rimelig at uføre får et inntektsfall ved overgang fra uføretrygd til alderspensjon og pensjonsnivået er i dag redusert sammenlignet med den alderspensjonen de uføre hadde tidligere.

• Opptjeningen av alderspensjon for uføre stopper ved 62 år. Opptjeningen av alderspensjon for arbeidsføre fortsetter så lenge de har pensjonsgivende inntekt, potensielt til de fyller 75 år.
• Uføre har ikke rett til AFP i tillegg til alderspensjonen. Departementet legger selv til grunn at to tredjedeler av arbeidsstyrken har rett til avtalefestet pensjon og dette er et betydelig pensjonselement som i høy grad påvirker samlet pensjon og reell valgmulighet.
• Uføre kan heller ikke kombinere alderspensjon med fortsatt inntekt slik de arbeidsføre kan, og sammenligningen med de som tar ut pensjon tidlig blir dermed skjev og misvisende.
• Levealdersjustering er allerede innført for uføres alderspensjon til tross for at denne gruppen ikke har anledning til å kompensere for levealdersjusteringen gjennom fortsatt arbeid. De uføre kan dermed anses å ta sin rimelige del av kostnaden med økt levealder i befolkningen.

Skal uføres og arbeidsføres alderspensjon sammenlignes, må det ligge en forutsetning om «alt annet likt», men lite er i realiteten likt i sammenligningen av disse gruppenes økonomiske situasjon.

De uføre har allerede i mange år hatt lavere inntekt enn de arbeidsføre, de har mistet muligheten for karriere- og inntektsutvikling som ville gitt høyere inntekt og bedre økonomisk grunnlag i alderdommen, for eksempel ved å gi mulighet til å eie bolig og nedbetale gjeld slik at det er mulig å tillate seg tidlig uttak av pensjon.

Som nevnt er de uføre ekskludert fra AFP-ordningen og muligheten for supplerende og kompenserende inntekt. Det er derfor urimelig å legge til grunn at arbeidsføre og uføres situasjon er lik, både før og etter uttak av pensjon.

Selv om pensjoneringsadferd og tilpasning til innføring av levealdersjustering var satt som et utgangspunkt for eventuell videreføring av skjermingstillegget, mener Samfunnsviterne at det eksisterende, historiske grunnlaget er lite egnet til å vurdere yngre kulls framtidige behov.

Effektene av levealdersjusteringen har vært lav for de eldste kullene, og dermed er det lite å lære av deres begrensede vilje til tilpasning. Når levealdersjusteringen får økt effekt, er det rimelig å anta at det får økende konsekvenser for pensjoneringsadferd og yrkesmønster for alle grupper.

Uansett hvordan de arbeidsføre tilpasser seg den økende levealdersjusteringen, vil de uføre ha behov for skjerming fordi de ikke kan tilpasse seg, og fordi deres alderspensjon allerede vil være gjenstand for stadig svekkelse også med halv effekt slik et videreført tillegg ville gitt.

Arbeidsføre som tar ut alderspensjon tidlig, får lavere årlig pensjon enn om de hadde ventet. Dette er et hovedpoeng i pensjonsreformen; begynner man å bruke av de opptjente pensjonsmidlene tidlig, må pengene fordeles på flere år. Men dette handler om nøytraliteten i pensjonsuttaket og har ikke noe med skjerming for levealdersjustering å gjøre.

Pensjonskommisjonen la i 2004 til grunn noen utfordringer med at mange vil ha helseutfordringer når de nærmer seg pensjonsalder og at individuell motivasjon og forhold på arbeidsplassen kan bidra til at noen velger uføretrygd.

Det er i seg selv et uriktig premiss at det står folk fritt å velge uførepensjon bare fordi det lønner seg. Verken individuell motivasjon eller forhold på arbeidsplassen gir rett til uføretrygd.

Alderspensjonen til de uføre kan heller ikke dimensjoneres ut fra kontroll- og insentivhensyn alene.

Når det er vanskelig å finne gode indikatorer og statistiske metoder for å måle rettferdighet nøyaktig, mener Samfunnsviterne at det må utvises forsiktighet og at det er viktig å falle tilbake på viktige og grunnleggende velferdspolitiske prinsipper.

Samfunnsviterne mener også at det er urimelig å vurdere folketrygdens alderspensjon isolert når hele pensjonssystemet er lagt om og mye av pengene ligger i andre ytelser, som AFP.

Det er også urimelig, og uansett for tidlig, å basere vurderingen av yngre kulls framtidige behov for skjermingstillegg på eldre årskulls historiske yrkesmønster og pensjoneringsadferd.

Levealdersjusteringen har i mye mindre grad tynget eldre årskull sammenlignet med yngre, og den har dermed ikke fått full effekt på pensjoneringsadferden. Fordelen med en dynamisk skjermingsmekanisme slik vi har for årskullene 44-53 er nettopp at den tilpasses kullenes behov etter hvert som byrden med levealdersjustering skaleres opp.

Dermed er denne mekanismen svært velegnet til å ivareta kullene som er født fra 1954 og senere, og ikke minst er den velegnet til å ivareta et rimelig forhold mellom alderspensjonen til arbeidsføre og uføre.

Muligheten for å kompensere for levealdersjustering er et kjerneelement i pensjonsreformen. Uføre har ikke anledning til å velge, kompensere eller på andre måter tilpasse seg trykket fra levealdersjusteringen og begrunnelsen for skjermingstillegget må anses betydelig styrket framover i tid i forhold til yngre årskull.

Det er lagt til grunn at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til de arbeidsføres alderspensjon. Denne rimelighetsvurderingen må være helhetlig, hvor summen av ulike pensjonselementer og reell mulighet for tilpasning tas i betraktning.