Les innspill fra Samfunnsviterne vedrørende høring om sysselsettingsutvalgets rapporter.

Samfunnsviterne er en fagforening for samfunnsvitere og humanister. Vi har i underkant av 16 000 medlemmer og er tilknyttet Akademikerne.

Høy sysselsetting og inkludering av alle i et trygt og fleksibelt arbeidsliv er en av samfunnets viktigste oppgaver. Utdanning og deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å unngå fattigdom og utenforskap. Ulikhet kan derfor forebygges gjennom inkludering i arbeidslivet og tiltak for å støtte opp under gjennomføring av utdanning og livslang kompetansebygging. I tillegg er det viktig å innrette velferds- og fordelingspolitikken slik at alle er sikret økonomisk trygghet. Uten trygghet for bolig og livsopphold, er det tilnærmet umulig å mobilisere ressurser til å komme seg ut av uførhet og andre fattigdomsfeller. Dersom vi som samfunn mener alvor med arbeidslinja, må vi velge tiltak og politiske løsninger som fremmer arbeid og helse gjennom å skape reell inkludering, reell tilgang på arbeid og reell oppfølging. Utstøtingsmekanismene er komplekse og ødeleggende og inkluderingstiltakene må derfor være målrettede, mangefasetterte og reparerende.

Samfunnsviterne har følgende innspill til Sysselsettingsutvalgets rapporter:


Kompetanseutvikling og fullføring av videregående

Samfunnsviterne er enig i at
• Kompetanse er avgjørende for sysselsettingen. Utvalget støtter forslaget fra Liedutvalget om å gi ungdom en rett til å fullføre videregående opplæring. Dette er et godt forslag som vi også har støttet og fremhevet ved flere anledninger.
• Tilbudet av etter- og videreutdanning må være relevant og fleksibelt, og arbeidslivets parter må være med å utvikle dette tilbudet.
• Det mangler et godt system for å vurdere realkompetanse i Norge. Et slikt system vil kunne bidra til mer effektiv utnyttelse av kompetansen i arbeidsmarkedet.
• Utdanningskapasiteten bør økes for yrker hvor det er vedvarende mangel på arbeidskraft. For mer kortsiktig mangel som oppstår i noen regioner, bør man vurdere om kapasiteten til opplæring og etter- og videreutdanning bør styrkes.

Samfunnsviterne vil bemerke at
• Det også er mulig man bør se nærmere på et godt system for omskolering, spesielt fra yrker som fases ut eller har høy ledighet. Det bør også lages systemer for omskolering der en selv kan tenke seg å skifte bransje til et nytt yrke hvor det er mangel på arbeidskraft, for eksempel i helsesektoren.
• Det bør arbeides videre med å identifisere og bøte på utstøtingsmekanismer gjennom hele skoleløpet. Vi trenger et opplæringssystem som tar hensyn til at barn og unge går i utakt og er en svært uensartet gruppe med store individuelle forskjeller i behov og læringsevne.

Når det gjelder livslang kompetanseutvikling mener Samfunnsviterne at

• Styrket finansiering av opplæring gjennom Lånekassen kan være et supplement, men ordningen er ikke tilstrekkelig for å sikre nødvendig utdanning for voksne fordi lånefinansiering er uaktuelt for svært mange.
• Etter- og videreutdanning må være tilgjengelig og tilpasset arbeidstakere og næringsdrivende for alle arbeidstakergrupper, også de med høy utdannelse.
• Kompetanseutvikling skal være en del av de ordinære lønns- og arbeidsvilkårene hvor sosiale rettigheter som sykepenger, feriepenger, foreldrepenger, etc. er i behold.
• Individuelle utdannings-kontoer med årlige innskudd fra arbeidsgiver, opptjeningsordninger etter mal av feriepenger eller kompetansefond etter modell fra Island bør vurderes for å legge til rette for læring som en rettighet og naturlig del av å være i arbeid.
• Arbeidslivet må forsterkes som læringsarena. Forskningen viser at vi lærer mest av å utføre praktiske arbeidsoppgaver og samarbeide med kolleger. Det er først og fremst arbeidsgiver som må legge til rette for dette, men det må inngå i rammebetingelsene for etter- og videreutdanning. Utilsiktede hindringer for mobilitet og samarbeid mellom ulike virksomheter må avdekkes og fjernes slik at det blir større rom for jobbrotasjon og praksis i andre virksomheter. Dette kan bidra til verdiskapning, innovasjon og nye arbeids- og samarbeidsformer.
• Ulik tilgang på kompetanseutvikling kan forsterke tendensene til ulikhet i arbeidslivet og skape større forskjeller mellom dem som har trygge og forutsigbare arbeidsforhold og de som ikke har det.
• Å styrke og videreutvikle den digitale kompetansen i hele arbeidsstyrken for å utnytte den teknologiske utviklingen og sikre nødvendig omstilling, er et av tiltakene i den nasjonale kompetansepolitiske strategien for perioden 2017-2021 (NKPS), som regjeringen og partene i arbeidslivet er parter i. I en rapport om utviklingstrekk og utfordringer i dagens og framtidens arbeidsliv, utgitt av de nordiske arbeidstilsynsmyndighetene (Work today and in the future, 15. september 2020), fremheves ulik tilgang på digital kompetanse som en av hovedutfordringene i en utvikling mot fragmentering og større ulikhet i arbeidslivet.

Mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk

Samfunnsviterne er enig i at
• Det innenfor en styrket bevilgning til arbeidsmarkedstiltak bør prioriteres å trappe opp bruken av opplæringstiltak og lønnstilskudd.
• Flere grupper enn i dag bør vurderes for arbeidsmarkedstiltak, for eksempel sykmeldte med små muligheter til å komme tilbake til samme arbeidsgiver og personer på arbeidsavklaringspenger, som er under medisinsk behandling som kan kombineres med annen aktivitet. Det er imidlertid svært viktig at tiltakene gir reell avklaring, kvalifisering og kompetanseheving, som springer ut av tett og individuelt tilpasset oppfølging. Det må satses på utprøving og arbeidstrening i ordinært arbeid, med mål om fast ansettelse.

Samfunnsviterne mener at

• Et bedre samarbeid mellom NAV og helsemyndigheter vil kunne hjelpe dem som er forhindret fra å arbeide på grunn av helseutfordringer fordi mye tid går til spille på grunn av lang ventetid og mangel på behandlingstilbud.
• Utvikling av profileringsverktøy i NAV kan ikke erstatte tett oppfølging og direkte dialog.

Innpass i arbeidsmarkedet for grupper som står utenfor

Samfunnsviterne er enig i at
• Lønnstilskudd kan være et virkemiddel for å få flere utsatte grupper inn i jobb.
• Bruken av etablererstøtte forsterkes. Etter vår vurdering bør det parallelt jobbes videre med utvikling av selskapsformer og sosiale rettigheter som gjør egen-ansettelse til en trygg tilværelse, for eksempel videreutvikling av samvirkeforetak, oppdragsgiveravgift, mulighet for å konkurrere om anbud, osv. Støtte til sosiale entreprenører som kan etablere virksomheter som kan ansette folk som står utenfor arbeidsmarkedet, bør få særlig prioritet og støtte.
• Lettere tilgang på hjelpemidler kan være nødvendig for å få flere med funksjonsnedsettelser og andre utsatte grupper i arbeid.

Samfunnsviterne støtter ikke

• Forslaget om forlenget prøvetid for å styrke utsatte gruppers mulighet til å oppnå fast ansettelse og samtidig redusere arbeidsgivers risiko ved faste ansettelser der det for eksempel foreligger store inkluderingsutfordringer, store helseproblemer eller manglende kompetanse. Forlenget prøvetid kunne isolert sett reduserte arbeidsgivers risiko ved ansettelse og dermed hatt en incentiveffekt. Men særlig i kombinasjon med forslaget om å legge større del av finansieringen av langtids sykefravær over på arbeidsgivere, vil forlenget prøvetid kunne bidra til ytterligere utstøting fra arbeidslivet. I stedet bør man satse på tilrettelegging, veiledning og lønnstilskudd og eventuelt utrede muligheten for flere positive tiltak i form av redusert arbeidsgiveravgift ved ansettelse av delvis uføre, innføre rett til deltid og samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og Nav om kompetansehevende tiltak og annen oppfølging som kan styrke arbeidstakerens mestring av oppgavene.
• Tankene rundt sammenpresset lønnsstruktur i retning av at «en mulig vei kunne være å øke lønnsforskjellene, slik at lønningene blir lavere for arbeidstakere med lav kompetanse eller redusert arbeidsevne. Lavlønnsjobber vil imidlertid kunne svekke arbeidsgivers insentiv til produktivitets- og kompetanseutvikling. Det kan også lede til større inntektsulikhet og økt fattigdom.» Samfunnsviterne mener den skepsisen utvalget selv tilkjennegir er høyst betimelig. Flere lavtlønnsjobber er absolutt ikke veien å gå. Automatisering og spesialisering vil kunne presse flere nedover i jobbhierarkiet og skape stort press på lavtlønnsyrker og jobber med usikker tilknytning og dårlige vilkår. Dette er scenariet vi må motvirke med alle midler, og ikke tenke på som en mulig løsning for økt sysselsetting. Vi kan ikke låse folk i jobber med lønn som ikke er til å leve av, hvor det ikke er noen vei videre, eller noen som vil investere i kompetanseøkning eller sikkerhet.

Samfunnsviterne mener at
• Ulikhet i helse utgjør et viktig element i den sosiale ulikheten. De sosiale helseforskjellene er større i Norge enn i resten av Norden. Medisinsk behandling og utredning må ses i sammenheng med alle andre tiltak som styrker den enkeltes kompetanse og arbeidsevne.
• Karensperioden for AAP, som ble innført i 2018, må reverseres slik at kronisk syke ikke presses over på økonomisk sosialhjelp og dermed havner i en enda vanskeligere økonomisk situasjon. Karensreglene bidrar ikke avklaring eller gjeninntreden i arbeidslivet, men til utstøting fra arbeidslivet, ytterligere svekket helse og sammensatt fattigdomsproblematikk.
• Retten til AAP må bestå så lenge arbeidsavklaringen faktisk pågår. Den som faller ut av arbeidslivet må ha tid og trygghet slik at alle ressurser kan rettes inn på å bli friskere og utnytte arbeidsevnen så godt som mulig. Dersom det er avgjørende å gjennomføre avklaringen på tre år, må det skje gjennom at Nav må ta ansvar for raskere oppfølging og bedre utnyttelse av tiden i AAP-perioden. Risikoen for dette kan ikke ligge på enkeltindividene, som ikke rår over oppfølging, tilgjengelighet på behandling eller andre avklaringstiltak, saksbehandlingstider eller andre faktorer.
• Samfunnsviterne mener også at det er uheldig at vedtaksmyndigheten ikke ligger i det lokale Nav-kontoret som er det forvaltningsleddet som har en reell mulighet til å følge og kjenne folks muligheter og restarbeidsevne.

Samfunnsviterne mener følgende forslag kan bidra til å styrke yrkesdeltakelsen:
• Deltidsrett for delvis arbeidsføre. I dagens arbeidsliv er det vanskelig for mange arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne å beholde eller skaffe seg arbeid i redusert stilling. Vi foreslår derfor at det legges til rette for til at hele stillinger lyses ut med rett til deltid for delvis arbeidsføre. Plikten til å bidra med sin restarbeidsevne må samsvare med mulighetene for å få eller beholde arbeid i redusert stillingsprosent. Utlysning av deltidsstillinger er ikke noen løsning, for dette kan øke problemet med ufrivillig deltid. Vi mener at retten til deltid må være like selvsagt som retten til heltid.
• Fleksible arbeidssteds-ordninger. Ved å utvikle nye modeller for fjernarbeid vil de som er utelukket fra det ordinære arbeidsmarkedet ha større mulighet for fleksibel deltagelse. Ved å fjerne reisetid, vil flere kunne jobbe mer.
• Økonomiske insentiver til arbeidsgivere som ansetter og beholder delvis uføre bør vurderes.
• Samfunnsviterne mener det må legges bedre til rette for økt sosialt entreprenørskap. Det er blant annet et stort behov for sosialt entreprenørskap som fokuserer på arbeidsinkludering av utsatte grupper. Sosialt entreprenørskap er rettet mot et sosialt formål der det er et udekket velferdsbehov og krever ofte samarbeid på tvers av fagfelt og virksomhetsmodeller. Utviklingen av nye velferdsløsninger kan bidra til å løse samfunnsutfordringer samtidig med at det skapes flere arbeidsplasser og vekst i det private næringsliv.
Det er i denne forbindelse viktig at det også ses på anbudsreglene for offentlige innkjøp slik at det blir lettere for små aktører generelt, og sosiale entreprenører spesielt, å vinne fram i anbudskonkurranser.
• Likestilt deltakelse i utdannelse, arbeids- og samfunnsliv for funksjonshemmede. Bedre, mer fleksibel og forutsigbar brukerstyrt assistanse til funksjonshemmede for økt aktivitet og deltakelse. Norge må oppfylle forpliktelsene i internasjonale konvensjoner om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser. Universell utforming av utdanningsinstitusjoner og arbeidsplasser må fortsette. Det er behov for økt kompetanse på arbeidsmarked og tilrettelegging for funksjonsnedsettelse både i skolen og i Nav.

Unge som står utenfor arbeidsmarkedet

Samfunnsviterne er enig med utvalget i at
• Det er lite omfang av effektive tiltak som gjør at arbeidsgivere faktisk vil ansette arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne og at det er lagt for liten vekt på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet. Her må det tenkes nytt, i tillegg til at dagens muligheter må utnyttes bedre. Partene i arbeidslivet må fortsette arbeidet med å identifisere hindringer for ansettelse og diskutere nye måter å inkludere grupper med svak tilknytning til arbeidslivet.
• Innsatsen må være tilpasset den enkeltes behov, blant annet for koordinerte og til dels samtidige tjenester, med tiltak som innebærer samarbeid mellom NAV, utdanningssektoren og helsetjenesten.
• Det er viktig at det foreligger tilbud som gir tidlig og samordnet innsats. En absolutt forutsetning for å få til dette, er etter vår vurdering at Navs kompetanse og kapasitet til direkte oppfølging styrkes betydelig.
• Utdanningssystemet må sette unge i stand til å møte arbeidslivets krav. De unge som likevel møter vanskeligheter i arbeidsmarkedet, må få hensiktsmessig hjelp raskest mulig. Det er etter vår vurdering fortsatt stort potensial for å fange opp ungdom tidligere, gjennom å få bedre kontroll på mobbing, styrke psykisk helse og tro på egne ferdigheter. I den sammenheng vil det også være avgjørende å styrke grunnleggende kunnskaper, fjerne snubletråder i utdanningsløpet og legge bedre til rette for faglig støtte og utvikling i eget tempo.
• Kompetanse er en viktig inngang til arbeidslivet, men utdanning er ikke alltid nok. Det må jobbes videre med samordnet bistand, praksisplasser som kan lede til ordinær, fast ansettelse, arbeid med bistand, kombinasjon av arbeid og språkopplæring, etc. Det er viktig med god samhandling mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner og kompetanse på arbeidsmarkedet i skolen og i Nav. 

Samfunnsviterne støtter ikke
• Forslaget om trygdejustert lønn for delvis uføre. Lønn som er korrigert for arbeidsevne har vi allerede i dag. Vi ønsker ikke at det etableres et B-lag i arbeidslivet som skal ha lavere lønnsnivå enn andre grupper. Lønnen skal som før korrigeres for hvor mye det arbeides, enten folk er friske eller syke, unge eller eldre, og på kompetanse og erfaring, men ikke basert på at folk er syke, unge, eldre eller har funksjonsnedsettelser eller annen kulturell bakgrunn.
• Forslaget om innføring av en «innsatsperiode» på et år i forkant av AAP. Begrensningen på tre år for AAP er også et hinder for unge som trenger langsiktig, koordinert tilrettelegging. Forskningen viser at unge som har falt utenfor utdanning og arbeid har et svært sammensatt hjelpebehov. De trenger er blant annet fullføring av skolegang, trygghet for sin økonomi, bolig, medisinsk behandling og sosial støtte over tid, samt tett, stabil, kompetent og målrettet oppfølging fra Nav.
• Forslaget om å innføre en ny stønadskategori for ungdom. Kampen for livsoppholdet og den opplevde «kampen mot systemet» tar i mange tilfeller alle rest-ressurser fra denne gruppen og vi ønsker ikke at det innføres enda en stønadskategori som de unge må manøvrere mellom. Vi må fokusere på å gjøre stønadssystemet enkelt, forutsigbart og lett å forholde seg til. Disse ungdommene trenger stønader som er tilstrekkelige til å dekke nødvendige behov, skape trygghet og forutsigbarhet for bolig, helse og livsopphold. Skal det gjøres endringer for denne gruppen, er det derfor viktig å legge til rette for tilstrekkelig lange stønadsløp som ramme for reell og skikkelig oppfølging.

Samfunnsviterne mener i tillegg at
• Ekstra satsning på unge under 30 år ikke innebærer at oppfølgingen stopper ved fylte 30 år, dersom vedkommende ikke er i mål.
• Saks- og ankebehandlingstiden i Nav og Trygderetten må kuttes betraktelig. Riksrevisjonen har i en ny rapport påpekt at saksbehandlingstiden er uforsvarlig lang, både ved søknads- og klagebehandling i Nav og ved ankebehandling i Trygderetten.
• Rettssikkerheten må styrkes, både for unge og voksne som er avhengig av ytelser fra Nav. Dette kan bidra til å styrke deres opplevelse av å være mennesker med verdi, som kan bidra med noe, som har en kontrakt med samfunnet om gjensidig tillit og innsats for felles beste. Ingen blir styrket i troen på egne ressurser av rettsløshet, fattigdom og utenforskap.
• Kommunene er en viktig arena for inkludering av alle grupper som står utenfor og styrking av sysselsettingen. For å reversere utviklingen mot økt ulikhet må kommunene gis rammer til å jobbe systematisk med inkludering i arbeidslivet, trygg og tilstrekkelig inntekt, trygge boforhold og deltakelse i lokalsamfunn, idrett og andre aktiviteter.
• Behovet for arbeidstrening kan ses i sammenheng med lokalsamfunnenes behov for gjenbruk, reparasjoner og bedre ressursutnyttelse, samt aktiviteter som kan bøte på viktige velferdsbehov, som ensomhet, isolasjon og manglende deltakelse i sosiale aktiviteter.
• Etter koronapandemien kan vi få en ny gruppe unge som i en periode vil kunne slite med å komme inn i arbeidsmarkedet. Tidligere kriser viser at de som blir hardest rammet av kriser er sårbare grupper og de unge, ofte nyutdannede, som forsøker å ta seg inn i arbeidslivet i tider hvor bedrifter og organisasjoner nedbemanner. De unge taper i konkurransen om jobbene, fordi de mangler nødvendig arbeidserfaring eller har en hull i CV-en. I krisetider er det derfor ekstra viktig med tiltakspakker som inkluderer et stort antall sommerjobber og oppskalering av praksisplasser. De unge får da arbeidserfaring, bransjekunnskap og mulighet til å bygge nettverk som på sikt bidrar til at de kommer i jobb.

Sykepengeordningen


Samfunnsviterne er enig i at

• Mer av kostnadene for langtidsfravær forsøksvis kan legges på bedriftene. Det må imidlertid følges med på om økte kostnader medfører at virksomheter unngår folk med helseproblemer og kroniske sykdommer.
• Samspillet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og NAV kan bli bedre og mer målrettet. Vi vil bemerke at
- Målet med samspillet må ikke bare være å snakke om behovet for at den sykemeldt skal tilbake til jobb så raskt som mulig, men også hvordan det kan legges til rette for at arbeidsgiver får sine oppgaver løst og hvordan den sykemeldtes behov for tilrettelegging og støtte dekkes for å sikre best mulig bedring av helsen. En gjensidig og realistisk forventningsavklaring på muligheter og tidsperspektiv er viktig.
- Samspillet og dialogen må fortsette under AAP-perioden.

Samfunnsviterne ønsker at
• Det bør utredes flere tiltak som stimulerer til å finne løsninger og som styrker motivasjonen hos både arbeidsgiver og arbeidstaker. I mange tilfeller trenger den som er syk lengere tid og gradvis oppstart. En mer fleksibel sykepengeordning, kombinert med forlenget vern mot oppsigelse ved sykdom, redusert arbeidsgiveravgift, kompetansehevende tiltak eller lønnstilskudd og andre økonomiske tiltak kan være veien å gå.
• Forslaget i den første utvalgsrapporten om en fleksibel sykepengeordning bør utredes nærmere, men basert på en forutsetning om å beholde verdien av 12 måneders sykepengeperiode med full dekning. Fleksibelt uttak kunne økt bruken av gradert sykmelding og styrket arbeidsplasstilknytningen ved langvarig sykdom. Totalgevinsten av å holde folk i arbeid og sterkt knyttet til arbeidsplassen i lengere tid, kan være svært stor. Tid en viktig faktor i mange tilfriskningsprosesser og mindre sykmeldingsgrad kombinert med forlenget sykmeldingsperiode, kunne dermed gitt samme eller bedre tilfriskning for enkelte.

Sysselsetting blant eldre

Samfunnsviterne er enig med utvalget i
• At opplæring og ny kompetanse vil øke sannsynligheten for at eldre arbeidstakere mestrer kravene de møter på arbeidsplassen. Vi vet at eldre arbeidstakere i mindre grad enn andre arbeidstakere deltar i etter- og videreutdanning. Likeverdig rett til kompetanseheving gjennom hele karrieren er viktig.
Samfunnsviterne er uenig med utvalget i
• Forslaget om å senke aldersgrensen i arbeidsmiljøloven. Vi ønsker oss alders-ubestemte regler for arbeidslivet.
• Forslaget om å «bli enige om en lønn begge parter kan leve med». Dette er neppe et tiltak som vil fremme økt yrkesdeltakelse. Hvem vil bli med den forutsetningen at arbeidet du utfører har lav verdi og du skal både gå ned i lønn og tape pensjon?

Samfunnsviterne mener at
• Det er viktig å ta utgangspunkt i den kunnskapen man har om hva som motiverer seniorer til å fortsette i arbeid. Seniorene ønsker å føle at de bidrar. En ny rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet bekrefter at interessante arbeidsoppgaver og et godt, sosialt arbeidsmiljø er særlig viktige for eldre arbeidstakere. Dette bekreftes også i Senter for seniorpolitikks undersøkelser, som viser at interessante oppgaver, fleksibilitet og autonomi i oppgaven er viktige forutsetninger for eldre arbeidstakeres motivasjon til å fortsette i arbeid.
• Et tiltak som ville kunne hatt effekt på yrkesdeltakelsen for alle årskull med gammel offentlig tjenestepensjon, er å fjerne beregnings- og samordningsreglene som resulterer i at man taper økonomisk på å fortsette i arbeid. I offentlig sektor kunne det hatt reell effekt å fjerne den såkalte «samordningsfella» som gir store pensjonstap ved fortsatt arbeid etter at nivået for kompensert levealder er nådd. Så lenge man ikke er villig til å endre dette, er det vanskelig å se at det foreligger noe reelt ønske om at eldre arbeidstakere skal stå i stilling.
• Fleksibel arbeidstid og fleksible arbeidssteds-ordninger vil også kunne ha en positiv effekt.
• Spesielt i offentlig sektor bør det ses nærmere på behovet for retrettstillinger og alternative oppgaver dersom det er behov for det. ABE-reformen har i en årrekke kuttet driftsbudsjettene i statlig sektor. Dette har bidratt til å fjerne mulighetsrommet for alternative oppgaver og for å ha plass til arbeidstakere som i utgangspunktet, eller som følge av alder eller helsesvikt, har behov for å arbeide med andre oppgaver eller i lavere stillingsprosenter. Forventes arbeidstakerne å stå lenger i arbeidslivet, må det etter Samfunnsviternes syn også være politisk vilje til å skape realistiske muligheter for fleksibilitet, kompetanseutvikling og alternative oppgaver.


Samfunnsviterne
Gunn Elisabeth Myhren
Generalsekretær