Ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskningsstillinger

Innspill til høring – forslag til endringer av Forskrift av 9. februar 2006, nr. 129 om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger

Kunnskapsdepartementet ønsker å endre Forskrift av 9. februar 2006, nr. 129 om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.

Samfunnsviterne anbefaler å støtte Kunnskapsdepartementets forslag til endringer av Forskrift av 9. februar 2006, nr. 129 om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.

Nærmere om endringsforslagene

Ordningen med opprykk i undervisnings- og forskerstillinger har bidratt til kompetanseheving i UH-sektoren fordi den har vært et incitament for det faglige personalet til å kvalifisere seg for stilling på høyere nivå. Opprykk skjer på initiativ fra den enkelte faglige tilsatte og er basert på den enkeltes kvalifikasjoner. I dag må en institusjon gi opprykk til egne ansatte som er blitt tilkjent kompetanse ved søknad på utlyst stilling ved andre institusjoner.

Departementet foreslår nå at opprykk til høyere stilling kun kan gis etter kompetansevurdering på den utdanningsinstitusjonen vedkommende selv er tilsatt og at utdanningsinstitusjonen kan stille krav ut over de generelle kriteriene for kompetansefastsetting som er gitt i forskriften. Dette vil kunne styrke utdanningsinstitusjonens mulighet for å planlegge faglig utvikling og definere egne krav til akademisk standard for de ulike stillingsnivåene basert på institusjonens profil og ambisjoner.

Opprykksordningen har i henhold til departementet medført at UH-sektoren i Norge har en større andel ansatte på høyeste stillingsnivå enn andre land det er rimelig å sammenlikne seg med. Den har også medført til dels store forskjeller i kompetansekrav for tilsetting etter søknad på utlyst stilling og krav stilt ved søknad om opprykk.

Departementet har vurdert ulike løsninger for å sikre kvalitet i opprykksprosesser. Nasjonale komiteer kunne for eksempel ha sikret nasjonale standarder, men en slik ordning vil ikke legge til rette for at universiteter og høyskoler skal kunne planlegge og prioritere sin faglige virksomhet i samsvar med de kompetansebehov institusjonen har. Departementet har derfor kommet til at det er nødvendig med en ordning der institusjonene selv får mulighet til å utøve faglig lederskap i rekrutterings- og karrierepolitikken, samtidig som de positive sidene ved opprykksordningen videreføres. Det legges derfor opp til at forskriften revideres slik at institusjonen får kontroll over bedømmingen og gis adgang til å fastsette samme krav til nivået på stillinger ved tilsetting og ved opprykk.

Universitets- og høyskolesektoren har i dag to parallelle karriereløp, professorløpet (førsteamanuensis – professor) og dosentløpet (førstelektor – dosent). Professorløpet er basert på forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid, mens dosentløpet er basert på pedagogisk utviklingsarbeid og praktisk rettet FoU. Institusjonene lyser ut stillinger i de to karriereløpene på bakgrunn av sine faglige behov, og overgangsordning mellom dem svekker den strategiske og faglige ledelsen. Departementet mener det er viktig at de to karriereveiene fremstår klarere og at dagens overgangsordninger mellom de to karriereveiene oppheves. Overgang til annet karriereløp må ved den endringen departementet foreslår skje ved søknad på utlyst stilling.

Departementet foreslår at forskriften endres på følgende punkter:

a)    Opprykk til høyere stillingsnivå kan bare gis på bakgrunn av kompetansevurdering av en bedømmingskomité institusjonen selv har oppnevnt eller godkjent.

b)    Bestemmelsen om at det ved kunngjøring av ledig stilling på lavere nivå enn førsteamanuensis og førstelektor skal opplyses om at det er adgang til å søke om opprykk til førsteamanuensis og førstelektor oppheves.

c)    Institusjonen/avdelingen kan fastsette generelle stillingskrav til de enkelte stillingstypene utover minimumskravene i forskriftens §1-2 til § 1-7.

d)    Overgangsordninger mellom de to karriereveiene professor og dosent oppheves.

e)    Ansatte amanuenser, høyskolelektorer og universitetslektorer må ha tiltrådt fast stilling eller åremålsstilling og ha minst halv stilling for å kunne søke om opprykk til førstelektor eller førsteamanuensis. Det stilles da samme krav til ansettelsesforhold ved opprykk for amanuenser, høyskolelektorer og universitetslektorer som det gjøres ved opprykk til dosenter og professorer.

f)     I bedømmingskomiteer ved opprykk kan ikke medlem fra egen institusjon inneha ledervervet.

Samfunnsviternes vurdering

Hensynet til kvalitet i utdanningen og hensynet til ansattes rettigheter og forventninger vil kunne trekke i noe ulike retninger i forskjellige spørsmål. Når det gjelder de endringer som foreslås i forhold til opprykksordningen, mener Samfunnsviterne at det i avveiningen mellom disse hensynene er riktig å legge størst vekt på kvalitetshensyn, fordi det også ivaretar de ansattes interesser bedre i et langsiktig og mer overordnet perspektiv.

Reglene for opprykk og godkjenning av professorkompetanse ble innført som et personalpolitisk virkemiddel for å stimulere til valget av akademiske karriereveier og for å sikre opprykksmuligheter for kvinner. Samfunnsviterne mener at denne ordningen nok har bidratt til å fremme de formål den var tenkt å fremme, men at vår tid har andre behov som må vektlegges sterkere. Det er grunn til å anta at ansatte i undervisnings- og forskerstillinger har høy egenmotivasjon for å søke om opprykk til høyere stillingsnivå. En egen incentivordning synes dermed å være overflødig.

Både Samfunnsviterne og Akademikerne har i sine høringsuttalelser til finansieringsmeldingen støttet forslagene om at utdanningsinstitusjonene gis incentiver til å utvikle egne faglige profiler for å styrke kvaliteten i utdanningene. Samfunnsviterne er enig med Kunnskapsdepartementet i at det er vanskeligere å nå disse målene dersom utdanningsinstitusjonene ikke samtidig gis handlingsrom til selv å fastsette den faglige, kvalitative standarden for personalets kompetanse. Når samfunnet stiller stadig større krav til utdanningsinstitusjonene om faglig utvikling og høynet kvalitet, må institusjonene samtidig gis tilsvarende handlingsrom og rammebetingelser som støtter opp om disse kravene.

Hensynet til kvalifikasjonsprinsippet i offentlig sektor kan også til en viss grad tilsi at det er uheldig at et universitet som ønsker å stile høyt i sin etterspørsel etter kompetanse har fylt opp sin “kvote” med professorer som har fått opprykk etter en annen institusjons lavere standarder. Det kan anføres mot dette at kompetansen må være så objektivt definert at man skal være trygg på kvaliteten uansett hvor kompetansevurderingen er foretatt. Samfunnsviterne mener at en viss objektiv garanti for nivået vil foreligge uavhengig av de foreslåtte endringene fordi grunnkriteriene for stillingstypene fremdeles skal fastsettes i forskrift. Det må likevel godtas, og sågar tilstrebes, at det er kvalitetsforskjeller både mellom utdanningsinstitusjoner og mellom ansatte på de ulike institusjonene. Konkurranse mellom utdanningsinstitusjoner basert på kompetanse og kvalitet er velkjent og akseptert i andre land. Det er ikke tvil om at et professorat på et eliteuniversitet som Oxford eller Harvard henger høyere enn tilsvarende stillinger på lavere rangerte universiteter og høyskoler.

Samfunnsviterne mener de grepene som foreslås i reglene for opprykk er nødvendige for at norske utdanningsinstitusjoner skal heve og hevde seg. Vi anbefaler derfor å støtte Kunnskapsdepartementets forslag til endringer av Forskrift av 9. februar, nr. 129 om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.